Av Ida Habbestad
Idéen om Blåmannen, eller "Blue Mountain", kom til då Det Norske Blåseensemble
innleia ein samtale med dramatikar Andrew Boyle, vedkomande eit skodespel Boyle
hadde utvikla over lite kjende fakta kring Edvard Griegs siste dager.
Blåseensemblet ynskte seg ein kompakt, portabel kammeropera i ein akt, som òg med letthet kunne setjast opp seinare kvar som helst og når som helst.
Denne tankegangen er typisk Det Norske Blåseensemblet, og me har samtalt med
ensemblets administrerande direktør Mattias Lundquist og orkestersjef Gaute Solås
for å få veta meir om ensemblet og denne tankegangen.
Frå militært til sivilt korps
Det Norske Blåseensemble er på sett og vis eit ungt ensemble på kulturkartet.
Det vart stifta 1. januar 2003, som resultat av at Forsvarets Musikkorps Østlandet
vart nedlagt i 2002. Fylkes- og kommunepolitikarane i Halden lukkast på den tida
i å overtala kulturdepartementet til å overta drifta av korpset, og i alt 19 musikarar
vart med over i den nye organisasjonen.
Sett med andre auge, er ensemblet gamalt. Det stammar frå Noregs eldste orkesterinstitusjon,
det profesjonelle orkestret på Fredriksten festning, stifta i 1734. Tradisjonen
derifrå har dei har teke med seg i det nye ensemblet, men ein hovudskilnad frå
tidlegare ligg i at ensemblet ikkje lenger er militært basert.
- Overgangen fra militært til sivilt korps har vært en etableringsprosess, og
det er kanskje først i starten av 2007 at vi har landet på en kunstnerisk profiltankegang
vi vil satse på, seier Lundquist.
Denne profiltankegangen er – som så mange andre tankegangar – ei blanding av
tradisjon og nyskaping, fortel direktøren vidare:
- Det er en dualistisk tankegang. Den ene delen bygger på tradisjonen vår fra
1734, da blåseensemblet utgjorde militærmusikken i Halden. På den annen side er
vi et nyutklekt, moderne blåseensemble, og ønsker å skape en ny tradisjon for
blåseensembler generelt. Når vi har lagt korpsbegrepet bak oss, spør vi oss selv
om hva som ligger i begrepet blåseensemble – og det er svaret på det vi ønsker
å tydeliggjøre i vår virksomhet, seier Lundquist.
Muntleg tradisjon frå Reisegger
Me skal komma attende til det nyskapande, men først nokre ord om tradisjonen
frå 1700-talet: Kva består den i?
- Vi ivaretar en muntlig tradisjon som har forsvunnet mange steder, men som i
Halden er til stede den dag i dag, seier Solås. - Det er musikere hos oss som
husker belærende lekser de har blitt instruert fra eldre musikere, som husker
dem fra Oskar Borg sin tradisjon, og før dem igjen Reisegger…
- Vi er opptatte av å vedlikeholde ikke bare repertoaret som finnes i arkivene
våre, men også de historiske instrumentene vi besitter, og fremføringspraksisen
på disse instrumentene. Vi har opprettet flere mindre ensembler, vi har for eksempel
en historisk brassekstett som spiller historiske brassinstrumenter, og som har
brukt lang tid på å utvikle en klang som er autentisk. Også når tuttibesetningen
spiller historiske instrument er vi opptatte av den muntlige tradisjonen og klangkulturen
som ligger der, seier Solås.
Nyskaping i høgsetet
- Det finnes en del innspillinger fra krigens dager, som skiller seg ut allerede
den gangen som nyskapende, seier Lundquist, ivrig etter å syna at det er meir
enn det tilbakeskuande aspektet som er viktig.
- Vi ønsker å ha en fot i både fortiden og fremtiden, seier Solås. - Men vi er
opptatte av å skape ny musikk som fortsatt har en forankring i gode konseptuelle
rammer, som vi er trygge på. Samtidig som vi hele tiden prøver å flytte rammen
for hva vår besetning kan gjøre.
Direktør og orkestersjef er på heimebane, og fortel om sitt merkevare-registrerte
omgrep ”sanntidsmusikk”. Omgrepet skal spegla idéen om at noko skjer i sann tid,
der og då.
- Vi ønsker å skape musikalske rammebetingelser som kan føre til at musikken
oppleves som sanntidig, oppstående der og da, selv om den er til dels strengt
gjennomkomponert, seier Solås, og utdjupar:
- Det er vel en søken etter den organiske og friske lytteropplevelsen man kan
finne på en god jazzfestival for faglig sterk improvisasjonsmusikk, men overført
til et større kammerensemble og strengt orkestrert format. Det er en søken etter
en naturlig modernitet; noe som byr på sine helt egne utfordringer for komponist
så vel som for utøver.
- Vi ønsker ikke at vårt ensemble eller våre musikere skal være reproduserende
droner, men heller deltagende i en komposisjonsprosess og idéskapningsprosess,
helt inn på podiet. Dette er ambisiøst, men noe som også virker fornuftig rent
faglig av idag. Mye av konsertmusikken for større ensembler har mistet den organiske
overraskelsen, evnen til å gripe lytteren med intelligent og sanntidig informasjon,
den er blitt statisk og reproduserende i format. En fraseringsbue til eller fra
gjør ikke noe stort for en gjennomsnittlig lytter, dette er ikke improvisasjon.
Når vi skal drive museum, skal vi drive museum, når vi skal skape noe nytt, så
skal vi da også skape noe nytt, seier Solås.
I skjæringspunktet mellom improvisasjon og komposisjon
Med bakgrunn i dette presenterer dei to ei rekkje prosjekt ensemblet har framfor
seg.
- Vi har for eksempel bestilt en kammeropera av Justin Dello Joio – som er en
amerikansk komponist bosatt i New York. I bestillingen har vi fra begynnelsen
av hatt helt klare rammebetingelser. Vi har gitt uttrykk for at vi som blåseensemble
ønsker å være en del av det sceniske uttrykket, at vi vil fungere som en del av
scenografien og det dramaturgiske innholdet i forestillingen, seier Solås, og
held fram:
- Et annet eksempel er vår satsning på krysningspunktet mellom komposisjon og
improvisasjon. Vi har invitert Peter Tornquist til å skrive et stykke for oss
som skal framføres i 2008, og i bestillingen har vi definert at komponering og
improvisasjon skal stå sammen på likverdige premisser. Tilsvarende skal Eivind
Buene skrive et stykket for Det Norske Blåseensemble og POING; en dobbel Concerto
Grosso, hvor improvisasjon og komposisjon vil være vevet sammen på en mer helheltig
måte enn det som har vært gjort tidligere.
Lundquist og Solås fortel vidare om eit symposium som er under planleggjing,
og som skal gjennomførast i samarbeid med School for Improvisational Music (SIM)
i New York, Norges musikkhøgskole og Kungliga Musikhögskolan i Stockholm. Meninga
er at jazzmusikarar, samtidskomponistar og andre utøvarar skal komma saman for
å henta ut inspirasjon og lærdom.gjennom samspel og forelesningar.
Igjen er det skjæringspunktet mellom improvisasjon og komponert musikk som står
i fokus; kvifor fokuserer de så sterkt på dette?
- Improvisasjonsbegrepet er noe som den vestlige klassiske musikktradisjonen
har utradert fra historien, meiner Lundquist. - I og med at den komponerte musikken
kom i notert form, har man mer og mer skullet følge komponisjonen slavisk. Før
dette var det jo naturlig at utøveren skulle gi sin personlige form til et stykke,
og om du ikke kunne improvisere ble du sett på som en tusling! I dag er improvisasjonen
gradvis på vei tilbake – og vi håper vi kan bidra noe til det, seier Lundquist.
Blåmannen
Men før improvisasjonsprosjekta, har altså ”Blue Mountain", eller "Blåmannen”
med musikk av Justin Dello Joio, vore blåseensemblets viktigste prosjekt og 8.
oktober vert verket urframført under Ultimafestivalen.
- Librettoen handler om faktiske hendelser i 1907, fortel Solås. - Det har blitt
en historie om de siste tre månedene Edvard Grieg levde, da han fikk besøk av
Percy Granger, en engelsk pianist og komponist som på den tiden var veldig ung.
Granger kom fra England for å jobbe med innstuderingen av a-mollkonserten på et
tidspunkt da Grieg nok levde i en skyggefase – en tilstand mellom virkeligheten
og etterverdenen. Han hadde nok mange tanker rundt døden, og sannsynligvis liten
tro på at verkene hans skulle overleve ham. Men Granger var geniforklart - han
spilte nok lytefritt, og vi tror besøket førte til at Grieg fikk en fornyet tro
på deler av det han hadde gjort.
- Det var trolig intriger som utviklet seg. Livlegen var for eksempel ikke spesielt
begeistret for at det kom andre mennesker på besøk i denne perioden av Griegs
liv, og Nina Grieg var nok også skeptisk. Men stykket handler først og fremst
om desillusjon, men med en positiv utgang; komponisten som er redd for at han
ikke skal overleve sin egen død, men som får fornyet tro, seier Solås.
Framtidsvisjonar
Det ambisiøse Norske Blåseensemble ynskjer ein tydeleg plass på kartet over musikkinstitusjonar
i Noreg – mykje tydar på at dei kjem til å lukkast med det. Også med sitt ynskje
om å skilja seg ut frå den tradisjonelle korpstradisjonen. Dei avsluttar med å
fortelja kva som ligg i omgrepet blåseensemble i dag:
- Et blåseensemble i dag er et blåseorkester som ikke er låst av repertoarmessige
eller besetningsmessige konvensjoner, og som har en kammermusikalsk tilnærming
til musikken – uansett om det er 5 eller 30 musikere som fremfører den. Med andre
ord en moderne kammerbesetning. På sikt ønsker vi å se en utvikling mot et solist-ensemble,
hvor også enkeltmusikerne i ensemblet blir tydeligere enn i den tradisjonelle
korps-modellen. Dette er fremtiden, meiner Lundquist.